Krigen i Ukraina snudde livet deres på hode og de hadde ikke annet valg enn å flykte. Til et nytt land. Til et nytt samfunn. Uten å kunne verken norsk eller engelsk, sto de på bar bakke og trengte hjelp fra lokalsamfunnet i Melbu for å kunne bygge opp livet deres igjen.
– Jeg må lære meg norsk – ikke engelsk. Skal vi bygge opp livene våre igjen i Norge, må vi også være en del av samfunnet. Vi må ha jobb. Vi må skaffe oss et nettverk. Da må vi også snakke norsk, sier Yevhen til Furoria.
Starter med å lære språket
Når flyktninger ankommer kommunen de blir bosatt i, vil kommunen tilby de nye innbyggerne et tilpasset introduksjonsprogram.
Programmet består av norskopplæring, grunnleggende innsikt i norsk samfunnsliv og andre tilpassede elementer for at deltakere skal kunne nå sitt mål om arbeid eller utdanning i Norge.
– Mange flyktninger som kommer til Norge har med seg kompetanse og erfaring som de kan og ønsker å bidra med. Flertallet ønsker å komme seg raskest mulig ut i jobb og bli en del av lokalsamfunnet, forteller Marianne C. Olsen på generelt grunnlag.
Hun er programveileder ved Integreringstjenesten i Hadsel kommune.
– Vi har generelt et godt samarbeid med Furoria, som hjelper oss med å finne gode praksisplasser for våre deltakere. For å få folk ut i jobb er vi avhengig av at både privat og offentlig næringsliv «stiller opp», og her erfarer vi at Furoria har god oversikt, forteller hun.
I forkant av språk/arbeidspraksis har de kartlagt hva den enkelte har av kompetanse og erfaring, og hva den ønsker å jobbe med. Det utarbeides også en individuell plan for programtiden i samråd med deltakeren og Voksenopplæringen.
Tenkte nytt
Yevhen var utdannet tømrer og sveiser i Ukraina. Ingrid Pettersen, jobbveileder ved Furoria, ble ansvarlig for å finne en relevant plass hvor han kunne ha språkpraksis og følge han i løpet som ville ende opp i en jobb.
– Da tenkte jeg med en gang på Momek. Sammen med Yevhen tok vi et møte med Arne Holand. Det var et fint møte, men på det tidspunktet var språkkunnskapene til Yevhen litt for dårlige for å kunne ivareta sikkerhetskravene på verkstedet, forteller Pettersen.
Da tok Pettersen kontakt med Arild Nordgaard, lærer ved Hadsel videregående skole for teknologi- og industri-klassen. Han er også en tidligere kollega og bekjent av Arne på Momek.
– Tanken var derfor at Yevhen kunne komme seg inn på språkpraksis på Hadsel videregående skole. Her ville han være sammen med klassen, lære språk og i tillegg jobbe med sveising. Ved at Arild kunne ta Yevhen under vingene, ville det kanskje øke sjansene hans for å på et senere tidspunkt kunne komme tilbake til Momek for språkpraksis og eventuelt jobb, sier Ingrid.
Hadsel videregående skole likte ideen og tok inn Yevhen som elev på skolen.
– Yevhen ble tatt godt imot og inkludert i klassen. Og språket ble straks bedre, forteller Arild Nordgaard, lærer på Hadsel videregående skole.
Språkpraksis
Etter tre måneder sammen med klassen på videregående, hadde norskkunnskapene blitt så bra at Yevhen, sammen med Furoria, igjen kunne gå i dialog med Momek.
– Vi ble derfor enig om at Yevhen skulle begynne i språkpraksis hos oss, forteller Arne Holand.
Yevhen manglet sertifiseringer for å sveise plast og rustfritt materiale, som de bruker mye på Momek. Han øvde og øvde. I denne perioden fikk Momek inkluderingstilskudd fra NAV.
John-Elvin Paulsen har vært NAVs kontaktperson i saken med Yevhen.
– Vi hadde mange fine samtaler med Momek, Integreringstjenesten, Furoria og Yevhen. Yevhen hadde lyst å jobbe på der og Momek hadde behov for Yevhen. Spørsmålet vi stilte var; hva skulle til for at Yevhen på sikt skulle bli ansatt. Svaret var at han trengte sveisesertifikatet. Vi kunne benytte oss av inkluderingstilskuddet, slik at Momek hadde ressurser og økonomi til at Yevhen fikk øve på sveisene, hadde en mentor og ikke minst kunne ta sveisesertifiseringen, sier Paulsen.
Veien videre
Yevhen har nå fått sertifikatene på plass og fast jobb på Momek. Han bidrar både ute på prosjekter og inne på verkstedet.
– Yevhen er utrolig dyktig sveiser og blitt en solid ressurs for oss her på Momek. Vi vil ha bruk for han i lang tid framover. Han er en god mann og en god kollega, forteller Arne.
– Jeg synes språk er gøy. Norsk er ikke så vanskelig, men foreløpig setter jeg pris på at folk snakker litt rolig til meg. Vi snakker norsk hjemme og når jeg kjører bil hører jeg bare på nyheter for å bli enda bedre til å lytte og forstå språket, sier han.
Hele familien trives på Melbu, som om stedet er mindre enn byen de kom fra.
– Både jeg og kona mi er i jobb. Barna våre går på skole trives veldig godt. Vi kom fra en storby i Ukraina som hadde fem smelteverk i byen. Livet vi har fått på Melbu er et mye roligere liv, og vi setter pris på de små tingene som den utrolig friske lufta. Takket være løpet vi har vært gjennom, er vi i full gang med å bygge oss opp et nytt liv med et nytt nettverk, sier han.